image_pdfSkrivervennlig versjon (.pdf)

Veiledet selvhjelp er en strukturert behandlingsmetode for psykiske lidelser med fokus på at brukeren selv skal gjennomføre tiltak og aktiviteter, med noe regelmessig oppfølging av en fagperson.

Økt eierskap til egen bedringsprosess

I veiledet selvhjelp ansees egeninnsats fra brukeren som en viktig ressurs. Aktiv deltagelse fra brukeren i behandlingsforløpet gir størst utbytte og effekt. Når brukeren erverver ny innsikt, og erfarer at bedring ikke avhenger av hjelp fra fagpersonen, økes muligheten til å påvirke egen livssituasjon, på både kort og lengre sikt. Metoden kan gi brukeren ro til å jobbe med problemene på egen hånd, på en effektiv måte. Den kan også øke brukerens engasjement, eierskap og påvirkningsmulighet i prosessen frem mot bedring.

Metoden bidrar til å redusere behov for oppfølging fra fagpersonen på veien mot bedring, sammenlignet med mer tradisjonell oppfølging. Samtidig opprettholdes behandlingseffekten, og kapasiteten i tjenesten øker.  

Fagpersonens viktigste oppgave er å legge til rette for egeninnsats. En viktig oppgave før oppstart vil være å foreslå hvilken type selvhjelp som kan være aktuell ut fra brukerens behov. Når en har valgt viktige problemområder å ta tak i, tilbys korte oppfølgingssamtaler med fokus på konkrete oppgaver og øvelser som gjennomføres på egenhånd. Forskning viser at veiledet selvhjelp som bygger på kognitiv terapi kan være like effektivt som tradisjonell behandling. Veiledet selvhjelp kan være et selvstendig behandlingstilbud eller et supplement til annen helsehjelp, som for eksempel samtaleterapi eller gruppebaserte tilbud.

Selvhjelp

Noen gjennomfører selvhjelpsprogram på egen hånd, mens andre gjør det under kyndig veiledning av helsepersonell. Enten gjennomføringen er veiledet eller ikke, har selvhjelp basert på kognitiv terapi vist seg å være en effektiv og hjelpsom metode for å bekjempe psykiske lidelser som angst og depresjon.

Selvhjelp er ikke et nytt fenomen. Selvhjelpsbøker innen psykisk helse har vært tilgjengelig i nesten 100 år. Grunnlaget for tankegangen er at noen med inngående kunnskap og erfaring om et felt gjør denne innsikten tilgjengelig for andre, tradisjonelt gjennom bøker og trykksaker.

De siste årene har man også sett en tilvekst av nettbaserte ressurser og organiserte selvhjelpsgrupper (se for eksempel selvhjelp.no). Utbytte av ren selvhjelp har ofte vist seg å kreve struktur og innsats fra den som ønsker bedring. Først må man finne den rette ressursen, deretter må man lage en plan, og forsøke å følge den.

For de fleste er en viss støtte og tilbakemelding fra andre viktig, men en del strever med å følge planene opp uten noen form for støtte. Når selvhjelpen ikke innebærer oppfølging fra fagpersoner vil derfor de fleste ha best utbytte ved å delta i organiserte selvhjelpsgrupper fremfor å forsøke å sikre fremdrift uten hjelp eller støtte.

Veiledet Selvhjelp vs. Tradisjonell behandling

Tradisjonell oppfølging vil ofte innebære samtaler (for eksempel 6, 12 eller 16 samtalekonsultasjoner) som følger en viss struktur basert på ulike terapiformer, som oftest psykoterapi eller kognitiv terapi.  I løpet at denne perioden skal fagpersonen gi støtte til brukeren, identifisere problemområder og bidra til hensiktsmessige endringer.

I veiledet selvhjelp er ikke lenger psykoterapi eller den terapeutiske samtalen hovedfokus i oppfølging. Her hjelper fagpersonen bruker til å finne en hensiktsmessig selvhjelpsressurs (for eksempel bøker, mestringsverktøy eller grupper). I tillegg bidrar fagpersonen med oppfølging som har en fast struktur. Hovedfokus er hvordan brukeren utnytter verktøyet mellom timene.

  • Brukeren er i en aktiv posisjon
  • Økt ansvar og mestringsfølelse hos brukere
  • Egeninnsats gir bedre ressursutnyttelse
  • I snitt kortere behandlingsforløp per bruker
  • Verktøy for å strukturere tilbud og samtaler
  • Kan settes i gang tidlig, og korte ned ventelister
  • Nå ut til flere personer per fagperson

Veiledet selvhjelp vurderes normalt for brukere som:

  • Har en mild til moderat psykisk lidelse i en av de store hovedgruppene (angstlidelser, depresjon, søvn, utbrenthet, stress, bekymringer).
  • Har en viss egen drivkraft, og evne til å jobbe selvstendig og strukturert. De er eksempelvis i jobb eller studieforløp, eller har fungert i dette i perioder av livet.

Brukere som opplever mer alvorlige og vedvarende symptomer kan også ha nytte av selvhjelpsmateriell, men disse inngår ikke i hovedmålgruppen for veiledet selvhjelp.